Nordnetbloggen

2019 og fremover – pushing on a string?

2019 har isolert sett vært et fruktbart år for investorer posisjonert i et stadig mer overpriset aksjemarked. Hvert fall på historisk basis. Hovedindeksen i hjemmemarkedet, OSEBX, har for året lagt på seg omlag 17%. Det er imidlertid viktig å huske på at fjoråret hadde en tung høst, slik at hovedindeksen fortsatt har til gode å matche all-time-high på i underkant av 950.

Vender vi snuten mot utlandet er historien enda hyggeligere for USA, hvor S&P 500 har satt stadig flere toppnoteringer. Hovedindeksen har gitt en avkastning på 29% i amerikanske dollar, og 35% i norske kroner. Til tross for den lunkne økonomiske utviklingen i Tyskland, har likevel DAX-indeksen levert 26%.

Uncle Sam og hans grep om verden

Ser vi på den underliggende økonomiske utviklingen er riktignok ikke denne historien like god som verdens børser skulle tilsi. USA fortsetter å presse den nå tiårige og rekordlange oppturen med stadig mer «easy» pengepolitikk fra FED. Den tilsynelatende haukete FED-sjefen Jerome Powell har snudd helt om på sin initiale holdning om at sentralbanken ikke skulle være en støttespiller for finansmarkedet. Siden september har FED, under Powells styre, reversert over halvparten av den kvantitative innstrammingen (QT). Denne prosessen skulle ifølge FED være like kjedelig som å se maling tørke, og foregå gjennom autopilot helt til sentralbankens balanse var returnert til et normalt nivå. Bare siden september i år er balansen vokst med 400 milliarder dollar, etter at det tok nesten to år og krympe den med 700 milliarder dollar fra toppen på 4,5 trillioner dollar.

Men dette er helt normalt for tidenes sterkeste amerikanske økonomi, er det ikke?

Denne oppblåsingen av FEDs balanse ligner bemerkelsesverdig mye på kvantitative lettelser ved at sentralbanken kjøper statsobligasjoner og andre gjeldsinstrumenter. Skal vi tro Jerome Powell, er dette ikke noe å bekymre seg for, da det ikke er QE. Ei heller er dette et svakhetstegn for økonomien, selv om QE kun er benyttet for å stimulere økonomien etter finanskrisen. Årsaken til at Powell ikke kan kalle dette for QE, er nemlig at dette eksperimentet i sin tid ble godkjent på den betingelse at balansen skulle returneres til normale nivåer etter at økonomien hadde styrket seg nok til å stå på egne ben. Om ikke dette ville blitt gjort, ville sentralbanken effektivt sett finansiere staten ved å trykke penger for å kjøpe dens obligasjoner. Dette er noe en forbinder med bananrepublikker og land som Zimbabwe og Tyskland i mellomkrigstiden – ikke verdens største økonomi i tilsynelatende toppform. Powell mener således at årets tre (!) rentekutt heller ikke er bekymringsverdig for økonomien, da det er «forsikringskutt» mot fremtidige uroligheter.

Men dette er helt normalt for tidenes sterkeste amerikanske økonomi, er det ikke?

Verdens finansmarkeder ser imidlertid ut til å synes at amerikanernes praksis er helt greit, da verden tross alt skriker etter mer amerikanske dollar. Dollarindeksen (DXY) er opp over 30% siden finanskrisen, hvilket tyder på at amerikanerne enn så lenge ser ut til å ha oppdaget finans-alkymi. Spørsmålet er imidlertid hvor lenge dette kan vare. Hvor lenge vil land som Kina og Russland godta dollarens mektige innflytelse i verdenshandelen? Førstnevnte opprettet i 2018 en futures-børsen Shanghai International Energy Exchange (INE) for handel i olje i kinesiske Yuan.

The law of unintended consequences

2019 har også vært et år preget av sosial uro og opprør mot styresmaktene. Hvorvidt det er gule vester i Frankrike, Kina-skeptikere i Hong Kong, demonstranter i Bolivia eller borgere uten fremtidshåp i Venezuela er mange fellestrekkene preget av økte priser og levekostnader. I Frankrike ble eksempelvis demonstrasjonene startet som følge av en mindre drivstoff-avgift, noe som i seg selv ikke vil være tilstrekkelig for å starte et masseopprør mot styresmaktene. Men som i flere land er dette et eksempel på at begeret renner over, og at mannen i gata føler seg etterlatt. Politikere og byråkrater i sentralbankene sier at vi trenger disse kunstig lave rentene for å stimulere økonomisk vekst, og at inflasjon ikke er å se. Listen med demonstrasjoner er rimeligvis et argument mot sistnevnte.

Resultatet av sentralbankenes manipulerende hånd i verdens markeder forstyrrer prismekanismen og presser investorer inn i stadig mer risikable aktiva. Selv om prisingen av aksjer er nær historiske høyder, er alternativet tilsvarende historisk dårlig. Der man tidligere kunne hente akseptabel rente i korte og sikre statsobligasjoner, må en i dag låse pengene lengre ut på kurven og i mer risikable rentepapirer som high yield – eller Junk Bonds (søppel obligasjoner) som det tidligere het. Dette er transformasjonen fra «risk-free return» til «return-free risk», som Quadriga Asset Management forvalter Diego Parrilla beskriver i sin bok «The Anti-bubbles».

Som følge av de manipulerte markedsrentene sitter mannen i gata igjen som den store taperen ved at renten han får på sparepengene er mindre enn inflasjonen. Vinneren av dette er de som allerede har kapital å plassere i aksjemarkedet, og økende forskjeller er konsekvensen. Dette bidrar således til å blusse opp under folkets misnøye med styresmaktene. Videre blir pensjonsfond og institusjonelle investorer presset ut i stadig mer risikable plasseringer for å møte sine forpliktelser og mandat. Den lave volatiliteten i markedet tilsier at dette i seg selv ikke er for risikabelt. Spørsmålet er imidlertid hva som skjer når selskapene slutter med sine tilbakekjøp. Disse fungerer som en naturlig demper på realisert volatilitet, ved at vi har en svært lite prissensitiv kjøper i markedet til enhver tid som glatter ut ellers større svingninger. Siden volatilitet er en proxy for markedsrisiko og dermed en sentral faktor i hvor – og hvor mye – nevnte kapitalforvaltere plasserer kundenes midler. Hva vil skje når volatiliteten returnerer som følge av mindre tilbakekjøp? Tvangssalg, margin-calls, likviditets-skvis? Vel, en ting er sikkert: sentralbanken vil være der og redde deg. Vil den ikke?

Det blir spennende å se hvilken utvikling 2020 vil by på. Mye tyder på at ting strammer seg til, og at inflasjonen er på vei tilbake. Ettersom pengepolitikken har mistet mye av sin påvirkningskraft og er dermed «pushing on a string», er det ikke usannsynlig at finanspolitikken vil ta over stafettpinnen. Årets utvikling i gullprisen (19,5% i NOK) er på mange måter et symptom på dette samt nevnte økende sosiale uro. Alternativet til aksjer fortsatt for dårlig for mange investorer, selv om det ser ut til å bedre seg. Med en earnings yield på 3,3% (CAPE Shiller for S&P 500) og 10-årig amerikansk stat på 1,9% er fortsatt aksjer mer attraktivt på avkastningsbasis. Spørsmålet er imidlertid hvordan risikosiden vil bli seende ut i 2020. Av denne grunn virker det rimelig å anta at 2020 vil bli året for den bevisste og rasjonelle investor, hvor det avgjørende vil være hvor god «stock picker» du er. Følgelig vil det være hensiktsmessig og overvåke utviklingen i inflasjon, volatilitet, markedsrenter og PMI’er for å kartlegge hvor vi er på vei.

Er du ikke Nordnet-kunde? Bli kunde her.

Vil du vite mer om hvordan Nordnet behandler personopplysningene dine, klikk her.

Skriv en kommentar

avatar
Vil du teste Nordnet Beta? Registrer deg her:
Meld deg på

Merk at du må registrere samme e-post som du har registrert på nordnet.no under Min konto og Innstillinger.
Nordnets Investorbrev.
Nordnets månedlige investorbrev med statistikk, nyheter og tips.









Ønsker du å vite mer om hvordan Nordnet behandler personopplysningene dine, klikk her.
Hold meg oppdatert