Lars Simones
23 juni 2016 stemte Storbritannia for å forlate den Europeisk Unionen. Siden den gang har mye eller lite skjedd, alt ettersom hvordan en ser på det.
Folkeavstemningen skjedde på bakgrunn av ett løfte i det Konservative Partiet sitt manifest om at de skulle gjennomføre en folkeavstemming om Storbritannias forhold til EU hvis de kom til makten ved neste valg.
Risk it for the biscuit
“[He told me] he felt really safe, because he thought at the same time that there’s no risk of a referendum, because his coalition partner, the Liberals, would block this idea of a referendum,” – Donald Tusk, president for det Europeiske råd
En interessant påstand ble lagt frem av Donald Tusk, president for det Europeiske Råd, om hvorfor folkeavstemmingen i det hele tatt ble en politisk realitet. I ett intervju med BBC påstår han at David Cameron lovnad om ett referendum var ett han ikke planla å måtte holde.
“[He told me] he felt really safe, because he thought at the same time that there’s no risk of a referendum, because his coalition partner, the Liberals, would block this idea of a referendum,”
“But then, surprisingly, he won and there was no coalition partner. So paradoxically David Cameron became the real victim of his own victory.”[1] *
Hvis dette er sant framstår det nesten tragikomisk. At det David Cameron gjorde for å beholde makten ved å hindre videre stemmeflukt til anti-EU partiet UKIP (United Kingdom Independence Party) med å love en folkeavstemming om medlemskapet i den Europeiske Unionen, ble faktisk alt for vellykket.
Partiet fikk for mange stemmer og de oppnådde en majoritet. Hadde britene stemt for å bli værende i EU hadde han fortsatt vært statsminister. Det gjorde de ikke. Gambelen kostet han jobben.
«Hard» grense – Problemet med Irland
Så hvor er vi nå i prosessen, to år etter folkeavstemningen? «the Withdrawal Agreement» (WA), som spesifiserer på hvilken vilkår Storbritannia forlater EU, har blitt stemt ned totalt tre ganger av medlemmene av det britiske parlamentet. Som følge av at «the Withdrawal Agreement» ble avist for tredje gang den 29 mars har EU valgt å gå med på å utsette fristen for Brexit til 31 oktober.[2]
Noe av det som blir sett på som det største hinderet for at medlemmer av Storbritannias parlament i skal stemme igjennom WA er ønsket om å forhindre en «hard» grense mellom Nord Irland og Irland.[3] Det er dette Theresa May vil dra til Brussel for å få en løsning på.
EU – Britenes «Hotel California»?
«You can check out any time you like, but you can never leave» – Eagles, Hotel California 1977
Tidligere Brexit minister David Davis tror ikke at det er veldig sannsynlig at Theresa May vil ha noe fremgang i Brussels:
“My view is the only way this (the Withdrawal Agreement) will get through is if she gets an amendment to the Northern Ireland arrangements – something instead of the backstop that keeps us in (the EU) forever.
“She doesn’t show signs of doing that, in which case she’ll come back to put it to the House again and she will lose again…We’re going to be stuck in limbo for months.”[4]
«You can check out any time you like, but you can never leave» synger Eagles, og for Storbritannia kan det se ut som prosessen med å forlate den Europeisk Unionen blir lengre og lengre. Det er ikke umulig at når støvet endelig har lagt seg at Storbritannia fortsetter å være de facto medlem i den Europeisk unionen.
Men hva har Brexit betydd for økonomien og hva vil konsekvensene videre være?
“I think, near-term, the data, the evidence we’ve been accumulating since the referendum, has surprised to the upside.” – Andy Haldane, sjef økonom i BoE.
12 mai 2016 kom Mark Carney, direktør for Bank of England (BoE), med en advarsel om at skulle Britene velge å stemme seg ut av EU så sto tap av jobber, høyere priser og kanskje en teknisk resesjon på menyen. [5] Ikke bare BoE spådde fallende konsum og investeringer fra selskaper. Både IMF (International Monetary Fund) og OECD (Organisation for Economic Co-operation and Development) mente det samme i forkant av folkeavstemmingen.
De fleste av disse prognosene har ikke slått inn. Da kan en argumentere imot at disse prognosene fortsatt kan slå til. Dette er sant, men disse prognosene tok for seg hva som skulle skje kort tid etter avstemningen og en kan nå, to år etter at britene stemte for å forlate EU, måle de økonomiske resultatene etter valget opp mot prognosene som ble utstedt i tidsrommet rundt folkeavstemmingen.
Andy Haldane, sjef økonom i BoE, kommenterte ett år etter at Brexit var ett faktum:
“I think, near-term, the data, the evidence we’ve been accumulating since the referendum, has surprised to the upside. [There’s been] greater resilience, in particular among consumers and among the housing market, than we had expected. Has that led us to fundamentally change our view on the fortunes of the economy looking forward over the next several years? Not really»[6]
Nyheter for å advare om Brexit eller for å spre frykt?
“Maybe some of the scarier stories politically will be seen to be just that – scare stories. ” – Andy Haldane, sjef økonom i BoE.
Videre, i en annen avis artikkel, reflekterer han om anklagene om såkalt «skremmsel» historier fra hva pro-Brexit tilhengere kaller «Project fear», altså stadige negative nyheter relatert til at Storbritannia skal forlate EU. Haldane fortsetter:
“Right now there is a very interesting disconnect between what we read in the papers about the degree of political and policy uncertainty, which by any historical metric is at high levels, and what we have seen fromthe economy and financial markets, which have actually been remarkably placid. That disconnect cannot last forever. There will need to be a reconciliation between the two … Maybe some of the scarier stories politically will be seen to be just that – scare stories. ”[7]
Jeg personlig syntes at problemstillingen med økonomer og prognosene de kommer med er interessant. Ikke bare hva selve prognosen sier, men eventuelle effekter selve prognosene kan ha, både politisk og økonomisk. Når det kommer til prognosene i forkant av Brexit, da spesielt fra BoE, virket det for meg at den kunne ha vært politisk motivert.
Exodus av finansjobber
“Culturally, Paris is French, Frankfurt is German but London is international” Martin Armstrong, partner i headhunter firmaet Armstrong International
En annen negativ konsekvens av Brexit som ofte har blitt trukket fram har vært den forventede flukten av finans jobber fra London til andre finansielle storbyer som Paris og Frankfurt. Ifølge Reuters har dette latt vente på seg. De siterer blant anent Martin Armstrong, partner i headhunter firmaet Armstrong International:
“Culturally, Paris is French, Frankfurt is German but London is international. The Americans – who own this industry – want to operate in an English speaking environment. No one wants to go,” [8]
Om bankene bare venter på den endelige politiske avgjørelsen eller om de satser på at London fortsatt vil ha en av topplasseringene når det kommer til finans byer, selv med Storbritannia utenfor EU, er ikke lett å si.
Det er vanskelig å bli klok på hva de faktiske resultatene av Brexit blir. Er det en kraftig økonomisk nedgangstid som ligger i vente for Britene, eller kommer de til å seile igjennom mer eller mindre uskadet?
Vi får håpe for Britene sin skyld at det blir det siste, men det er ihvertfall
ikke mangel på negative prognoser.
[1] https://www.bbc.com/news/uk-politics-46951942
*David Camerons pressesekretær benektere dette.
[2] https://www.bbc.com/news/uk-politics-47889404
[3] https://www.politico.eu/article/5-obstacles-impeding-a-uk-eu-brexit-deal-theresa-may/
[4] https://www.express.co.uk/news/uk/1112996/Brexit-news-David-Davis-Theresa-May-UK-EU-withdrawal-delay-backstop-latest
[5] https://www.ft.com/content/54c975cc-1831-11e6-b197-a4af20d5575e
[6] https://www.theguardian.com/business/2017/jan/05/chief-economist-of-bank-of-england-admits-errors
[7] https://www.telegraph.co.uk/news/2017/01/05/bank-england-admits-michael-fish-moment-dire-brexit-predictions/
[8] https://uk.reuters.com/article/us-britain-eu-bankjobs-idUKKCN1PP1ZB
