SKAGEN Fondene
Av: Stein Svalestad
Forbrukerrådet publiserte i forrige uke resultater fra en gjennomgang av obligasjonsfond de siste fem årene. Deres konklusjon er at de dyreste fondene kommer dårligst ut. Fagdirektør i Forbrukerrådet Jorge Jensen uttaler: «I hvilke andre markeder godtar vi slike prisforskjeller uten å bytte til en annen leverandør og bedre tjeneste?».
Tja. Et viktig premiss i dette er jo faktisk at tjenesten er bedre. La oss se nærmere på tallene og sjekke om fakta og påstand stemmer.
Ulike risikoklasser
Først av alt. Forbrukerrådet viser i sin analyse til at de har tatt for seg fondene i risikoklasse 3. Dette kan ikke være annet enn en litt uheldig skrivefeil. I henhold til Finansportalen, som Forbrukerrådet henviser til, er flertallet av disse fondene i risikoklasse 2. Ett av fondene er i risikoklasse 3, og dette fondet har en ganske annen risikoprofil enn gjennomsnittet av de øvrige.
Det fondet som har gjort det best i oppstillingen til Finansportalen er av en eller annen grunn ikke med i analysen til Forbrukerrådet. Dette på tross av at det tilfredsstiller kriteriene om at fondet har minst fem års avkastning og er i tilsvarende risikoklasse som de øvrige. Om vi korrigerer for dette, samt tar bort fondet nevnt ovenfor, reduseres differansen Forbrukerrådet viser til.
Mangel på grundig analyse
Forbrukerrådet skriver at: «Det er variasjoner mellom fondene. Enkelte dyre fond har klart å gi bedre avkastning enn de billige, men tallmaterialet indikerer at dette er forårsaket av tilfeldigheter». Jaha. På hvilket grunnlag kan en virkelig si at dette er forårsaket av tilfeldigheter? Er det ikke mer tilfeldig å sammenligne et utvalg av 3 (!) fond med 10 fond og samtidig konkludere bombastisk med at disse 3 billige fondene er bedre? Fakta er at ett av disse tre fondene påvirker avkastning til «billigfondene» særlig positivt. Ironisk nok har dette fondet den høyeste kostnaden av de tre.
Sammenstilling av obligasjonsfond er vanskelig. Mandatene fondene investerer etter kan være forskjellige, selv innen samme risikoklasse. Forbrukerrådet skriver at de har «… gjennomgått fondenes målte risiko, ved hjelp av såkalt volatilitet, det vil si hvor mye avkastningen har svingt opp og ned», uten at de presiserer dette nærmere. Det å utforske forskjeller i investeringsmandat er nøkkelen for å gjøre en god analyse innen klassen av obligasjonsfond.
Høy og lav rente
Vi ser at det er store forskjeller i mandatene til fondene Forbrukerrådet har gjennomgått. De tre fondene i den billige kategorien i undersøkelsen har i sine mandater begrenset investeringsunivers og kan kun investere i stats-, fylkeskommune- og kommunepapirer, samt seniorlån og obligasjoner med fortrinnsrett utstedt av norske finansinstitusjoner. Denne type rentepapirer blir sett på som sikrere og markedsverdien deres varierer mindre. Motstykket er normalt lavere avkastning. Flere av de øvrige fondene har utvidet sine investeringsunivers, for å ha mulighet til å investere i rentepapirer som normalt gir en høyere rente. Utfordringen er imidlertid at kredittpremiene har kommet såpass mye ut det siste året, til disfavør for fondene med mandat til å holder obligasjoner med høyere rente. Dette betyr at sammenligningen til Forbrukerrådet blir som å sammenligne epler og pærer. Det blir som om en i slutten av børsfallet i 2008/2009 skulle si, basert på fem års historikk, at det å investere i obligasjoner er mye bedre på lang sikt enn det å investere i aksjer.
Med sin anbefaling om å gå for de billige fondene, gir Forbrukerrådet også et implisitt investeringsråd om å velge de sikreste obligasjonene i markedet – de med desidert lavest rente. Dette er neppe intensjonen til Forbrukerrådet. «Det handler om hva en sitter igjen med i pensjon i fremtiden», sier Jorge Jensen.
Ja, nettopp. Jeg vil heller sitte med obligasjoner med høyere rente enn obligasjoner med lav rente.
Teksten representerer forfatterens refleksjoner, og kan bli endret og oppdatert uten varsel. Teksten skal ikke forstås som en anbefaling om å kjøpe eller selge SKAGENs fond.
