KLP
Finansredaktør Terje Erikstad i DN skrev 15. januar en interessant kommentar kalt «indeksfondene tar over verden» om betenkelige konsekvenser av indeksfondenes raske vekst. Vi gjengir her hovedtrekkene i Erikstads kommentar og gjør noen egne vurderinger.
Du kan lese hele saken (bak betalingsmur) her: Indeksfondene tar verden.
Indeksfondene er nå større enn aktive aksjefond i det amerikanske aksjemarkedet. I Norge er ikke utviklingen kommet like langt, men tall fra Verdipapirfondenes Forening viser at indeksfondene har over 14 prosent av norske personkunders sparing i aksjefond. I 2013 var denne andelen under 5 prosent. Det er god grunn til å tro at denne trenden vil vedvare.
De lave kostnadene gjør indeksfondene til et attraktivt produkt. For vanlige sparere er indeksfond ofte det beste valget. Det finnes naturligvis forvaltere som klarer å slå indeksene, men de utgjør et mindretall, og de er vanskelige å finne på forhånd. Det er nesten bare profesjonelle investorer som bør vurdere å velge aktive forvaltningsstrategier, men også disse vil ofte være best tjent med billige indeksfond.
Det er stordriftsfordeler i indeksfondsmarkedet, og det vil derfor være en tendens til at noen få store aktører tar hånd om mesteparten av denne typen fondssparing. En stor andel av kostnadene er faste, og store forvaltere kan derfor operere med lavere forvaltningshonorarer enn små forvaltere. Forvaltere med mye kapital under forvaltning kan lettere håndtere innskudd og uttak, og dette gjør det igjen lettere å holde lave kostnader ved kjøp og salg. Det er også lett for store forvaltere å kopiere produkter som mindre og innovative aktører utvikler. Det er derfor heller ikke lett å utfordre aktører med høy markedsandel.
En utilsiktet konsekvens av stordriftsfordelene og indeksfondenes dominerende posisjon er at mer og mer eiermakt konsentreres på få hender. I USA har tre store aktører (BlackRock, Vanguard og State Street) hånd om omtrent 80 prosent av indeksfondsmarkedet. De eier til sammen over 20 prosent av S&P 500. Innflytelsen blir i praksis enda større fordi noen eiere ikke stemmer på generalforsamlinger – eller påvirker selskapene gjennom mer uformelle kanaler.
Erikstad nevner tre betenkelige konsekvenser konsentrasjonen av eiermakt kan ha:
«Kan utviklingen i retning av noen få dominerende eiere føre til mindre konkurranse mellom selskapene? Hvis samme eier kontrollerer to-tre konkurrenter er det sterke incentiver til å la dem dele markedene seg imellom.
Vil passive fond betyr mer makt til ledelsen i selskapene? Fondene skal drives billig og da har de kanskje ikke incentiver til å bruke tid og penger på å utfordre ledelsen.
Hvem bestemmer hva de passive fondene skal bruke sin makt til? Vil passive fond bli brukt til å endre selskapene, slik at de for eksempel tar klimahensyn? Eller vil de være bremseklosser som blokkerer endringer?»
En del forskning kan tyde på at overlappende eierskap i konkurrende selskaper, kan føre til at selskapene koordinerer sin virksomhet i større grad. Dette kan igjen føre til høyere priser og mindre investeringer, innovasjon og produksjon. Hypotesen er ikke at indeksfondene konspirerer med selskapene, men at påvirkningen skjer mer subtilt. En aktiv forvalter kan ha interesse av at selskapene de eier forsøker å «knuse» sine konkurrenter, og vil formidle dette synspunktet til selskapene. En indeksforvalter, som eier alle selskapene i bransjen, vil som regel ikke argumentere for så aggressiv konkurranse. Indeksfondene ønsker konkurranse, men er svært langsiktige eiere, og vil i mindre grad være opptatt av kortsiktige gevinster. Uansett har sannsynligvis denne innvendingen mot konsentrasjon av eiermakt noe for seg, og vi deler bekymringen. Konkurransemyndighetene bør være oppmerksom på problemstillingen, men problemet er trolig mer reelt i USA enn i Norge.
Normalt vil store eiere i større grad være i stand til å «holde ledelsen i ørene». Slik sett burde økt eierkonsentrasjon være positivt. Men indeksfondene skal drives billig, og det kan derfor tenkes at de ikke ønsker å bruke tid og penger på å utfordre ledelsen. Det er vanskelig å vite hvilken effekt som er sterkest. Noe forskning fra USA kan tyde på at indeksfondene bedrer eierstyringen, men det er ikke grunnlag for å trekke bastante konklusjoner.
Hvordan indeksfondene ivaretar sitt samfunnsansvar er også usikkert. Det virker imidlertid sannsynlig at indeksfondene pga. langsiktighet, størrelse og bredde tenker mer helhetlig, og derfor vil være tilbøyelige til å legge større vekt på miljø- og samfunnsmessige konsekvenser av selskapenes aktiviteter. Uansett bør indeksfondenes adferd nøye overvåkes av sivilsamfunnet, og det bør derfor forlanges høy grad av åpenhet fra disse aktørene. KLP Kapitalforvaltning legger stor vekt på samfunnsansvar og praktiserer åpenhet rundt det vi gjør. Vi møter mange av selskapene regelmessig og stemmer på nesten alle generalforsamlinger.
Vi avslutter denne korte artikkelen om vanskelige spørsmål med å sitere Erikstads konklusjon: «Indeksfond er kommet for å bli. De tilbyr folk flest den mest kostnadseffektive måten å spare på i aksjemarkedet. Men passive fond er stadig mektige aktører som ikke bare forandre måten å spare på, men også hvordan kapitalismen fungerer.»
