Marcus Hippe
De toneangivende vestelige sentralbankene har etter finanskrisen ført en svært ekspansiv pengepolitikk. Rekordlave styringsrenter og utøvelse av kvantitative lettelser har gitt stimulans til den økonomiske aktiviteten. Vi ser nå at arbeidsledigheten og inflasjonen omsider har kommet til et akseptabelt nivå, som følge av høyere kapasitetsutnyttelse. Perioden med lettelser er forbi, og sentralbankene har allerede begynt å stramme inn pengepolitikken. I dette innlegget skal vi se på hva den pengepolitiske reverseringen innebærer og mulige økonomiske konsekvenser av dette.
Kvantitative lettelser var en alternativløsning på den såkalte “likviditetsfellen” til sentralbankene – det at styringsrenten ikke kan settes særlig mer under null. Med styringsrenter nærme null etter finanskrisen var det derfor behov for ytterligere stimulans gjennom pengepolitikken. Løsningen var såkalte «åpne markedsoperasjoner», eller på folkemunne «pengetrykking».
Økonomiske effekter av pengetrykking
Kvantitative lettelser går ut på at sentralbanken trykker penger og kjøper statsobligasjoner for disse pengene. Dette har fem ulike effekter på økonomien:
- Når sentralbanken trykker penger øker pengemengden i økonomien. Økt pengemengde fører til at eksisterende penger i omløp mister sin verdi. Resultatet er økt tilbud av penger, lavere rente, økt inflasjon og svekket valutakurs (alt annet likt).
- Sentralbanken øker nettoetterspørselen i markedet for statsobligasjoner. Dette fører til at prisen på obligasjonene går opp. Ved fast kupongrente vil den effektive renten på obligasjonene bli redusert. Kapitalinngangen til stater blir bedret og nye gjeldsopptak blir billigere og mer bærekraftige.
- Sentralbanken kjøper statsobligasjoner hovedsakelig av store finansinstitusjoner og livselskaper. Disse selskapene har en innskuddskonto i Norges Bank, og mottar styringsrenten på disse innskuddene. De nytrykkede sentralbankpengene overføres til de private bankers innskuddskonto i Norges bank, i bytte mot statsobligasjoner. Dette fører til økt likviditet i interbankmarkedet, og rentepåslaget i NIBOR faller. Resultatet er at bankenes kapitalkostnad faller og konvergerer mot styringsrenten (alt annet likt).
- Når renten på både korte og lange lånepapirer faller senkes kapitalkostnadene til bedrifter og privatpersoner. I tillegg vil en lavere risikofri rente føre til et redusert avkastningskrav i nye investeringer og prosjekter. Nåverdien vil øke og flere prosjekter blir lønnsomme og igangsatt. Summen av alle disse faktorene stimulerer til økt kapasitetsutnyttelse og økonomisk aktivitet, samt høyere inflasjon.
- En siste effekt av sentralbankenes støttekjøp er signaleffekten. Dersom sentralbanken har troverdighet i markedet vil kun signaler om støttekjøp endre aktørenes adferd. Dette innebærer også signaler fra sentralbanken om at de lave rentene vil vedvare.
Resultatet av de kvantitative lettelsene har ført til at sentralbankene har opparbeidet seg store balanser. Med balanser menes eiendeler i form av statsobligasjoner. Situasjonen i dag er at sentralbankene nå signaliserer å redusere disse opparbeidede eiendelene gjennom «reverse åpne markedsoperasjoner». Sentralbankene vil derfor nå gradvis selge disse obligasjonene til private finansinstitusjoner, samt motta penger i form av renteutbetaling og ved obligasjonsforfall. Disse pengene vil bli slettet, på samme måte som da sentralbankene trykket pengene fra løse luften i første omgang. Resultatet er redusert pengemengde.
Effektene nevnt ovenfor av kvantitative lettelser vil således virke motsatt ved denne type innstramming. Redusert pengemengde vil senke tilbudet av penger i økonomien – renten stiger, og inflasjonspresset avtar. Videre vil likviditetsimpulsen i interbankmarkedet bli redusert og rentepåslaget kan øke. Utlånsrentene vil som et resultat av dette mulig stige, fordi kapitalkostnaden til bankene øker. Lange renter kan øke, siden nettotilbudet av statsobligasjoner styrkes og prisen i markedet faller. Kapitalinngangen til stater ved nye gjeldsopptak kan bli svekket. Resultatet av økte korte og lange gjeldsrenter vil føre til et høyere avkastningskrav i nye prosjekter og investeringer. Netto nåverdi av fremtidige kontantstrømmer faller og investeringer blir mindre lønnsomme. Resultatet er færre investeringer og igangsatte prosjekter.
En reversering av pengepolitikken vil med andre ord dempe aktiviteten i realøkonomien og i finansmarkedene. En for rask innstramming kan virke negativt på markedene. Dette er noe sentralbankene er kjent med, og vil således tilpasse utfasingen og generelt gå forsiktig frem.
Har du lyst til å lese mer om den økonomiske tolkningen av rentekurven kan du klikke deg inn her!
Disclaimer: Jeg jobber i Nordnet Bank AB.
