Long The Big Short

I helgen så jeg The Big Short på Kino. Det anbefaler jeg alle å gjøre også, uansett hvor lei man eventuelt er av finanskrise, asset backed securities og subprime. Dette er en filmatisering av boken til Michael Lewis ved samme navn. Lewis er en reformert obligasjonsmegler som har utgitt 15 bøker, blant annet Moneyball (Brad Pitt) og The Blind Side (Sandra Bullock). Denne adapsjonen er like god som de forrige, og jeg vil gå så langt å hevde at filmene ofte er bedre enn bøkene.

The Big Short er en rekke småhistorier om outsiderne som tjente store penger på å forutse finanskrisen, filmen samler disse til en verdig kinopplevelse. Jeg ble først og fremst imponert over hvordan filmen skapte underholdende og pedagogisk læring, slik at publikum i alle aldre og yrker kunne sette seg inn i materien på en fornuftig måte. Deretter blåste de opp interessante og morsomme karakterer som drev filmen videre i kjent Hollywood stil.

Hva skjedde?

Mange tenker kanskje at finans er komplisert, men det er ofte såre enkelt. Det som kan skape en illusjon av kompleksitet, er den hyppige bruken av fremmedord. Men i denne historien, trenger du bare å kjenne til ett fremmedord: Mortgage Backed Securities (MBS). Forklart i minputtskala er det følgende: Du kjøper 3 leiligheter for utleie, og setter de i et aksjeselskap. Da har du samlet eggene i én kurv. Dette gjør også bankene. De kan låne ut penger til 100 personer, samle lånene i en portefølje som de kan selge videre eller bruke som sikkerhet for å låne penger av andre banker. Det er ikke noe mer hokus pokus. Ett lån er risky, hundre er god diversifisering.

I USA ble boliglån, mot svake kunder med liten egenkapital, samlet i gedigne enheter for å redusere risikoen. Teorien var at hvis du har 10.000 subprime ( sub/under – prime/prima), gjorde det lite utslag hvis 500 av låntagerne ikke klarte å betale avdragene sine. De resterende 9.500 boliglånskundene oppførte seg mest sannsynlig så bra at du som bankinvestor ikke ble skadelidende. Det er ingenting galt med den teorien, men det var før bankene ble grådige og skulle selge de til enda mer sofistikerte kunder. Da måtte de ha et kvalitetstempel fra et ratingbyrå. Marerittet startet da disse ratingbyråene, som i teorien skulle være nøytrale tredjepart, satte gullmerke på noe som egentlig var granittstein. Resultatet var at bankene nå kunne selge disse boliglånspakkene til pensjonsfond i California og Terra-kommuner i Norge.

Vi kjenner alle til historien, det var ikke bare 500 av 10.000 låntagere som misligholdt, men flere tusen. Da raknet disse porteføljene, og verdens finansmarked raste utfor stupet.

Filmen gjør en svært god jobb med å illustrere hva som skjedde uten å sette enkeltpersoner som syndebukker. Her kunne de blitt fristet til å skape en bad-guy, som ville gjort sannheten en bjørnetjeneste, ettersom dette var en stor svikt i mange ledd.

Aktørene

Forfatter Michael Lewis fant en gruppe mennesker, uavhengig av hverandre, som forutså hva som var i ferd med å skje. Alle sammen var outsidere, autister med ett øye eller unggutter som drev et fond fra garasjen til mor og far. Fellesnevneren et at de kunne regne, og store nok baller til å vedde mot hele den amerikanske økonomien. Avkastningen ble naturligvis eventyrlig da de traff. Blant de mest kjente fondsforvalterne i dag, er det flere som skapte formuen og karrieren sin under finanskrisen. Kyle Bass og John Paulson for å nevne to, men de er ikke med i filmen.

Christian Bale spiller en eksentrisk fondsforvalter med doktorgrad, som hører på heavy metal musikk på kontoret og skyr mennesker. Steve Carell gjør en utmerket jobb som en nevrotisk Wall Streeter, som heldigvis for han og kundene sine, er kritisk til absolutt alt. Gjengen til Carell reiser USA rundt for å undersøke hvordan det egentlig står til i eiendomsmarkedet, noe som byr på filmens mer humoristiske scener. Spesielt da han spør en stripper om hun betaler avdrag eller kun renter på huset sitt! Kun renter på husene sine svarer hun. Flertall? Ja, hun eide fem hus og en leilighet. Jawdrop!

Resultatet

I sluttsekvensen går det en rulletekst med hva etterspillet ble for hovedpersonene, men også for boligmarkedet og arbeidsløsheten i USA. Dette er et viktig virkemiddel i en film; Å sette en sluttstrek som pakker inn historien. Utfordringen her, hvis jeg kan komme med en personlig digresjon, er at verdensøkonomien og markedet har aldri noen slutt, men er i evig utvikling.

Gresset brenner for at noe nytt skal vokse frem. Siden 2008 og frem til i dag, har verden største aksjemarked (S&P500) hatt sin største oppgangsperiode i historien. Arbeidsledigheten i USA har halvert seg siden toppen i 2009, og har nådd ett nivå der den amerikanske sentralbanken har vært nødt til å sette opp renten for første gang på 9 år.