Porteføljestyring for den langsiktige investor

Min egen portefølje

Jeg har tidligere nevnt at jeg ønsker en  konsentrert portefølje. Min målsetting er å ha en portefølje bestående av +/- 8 kvalitetsselskaper. Etter jul ryddet jeg i porteføljen og solgte Bank of China, Aker, Gjensidige og Johnson & Johnson. Alle selskapene har jeg hatt i flere år. Samtidig økte jeg i Progressive, samt at jeg gjorde Babcock & Wilcox til den største posisjonen i porteføljen.

Bank of China solgte jeg på grunn av at jeg ønsket å ta gevinst. Jeg liker heller ikke å være eksponert mot store banker, da de er som «svarte bokser». Man vet aldri hva man finner. Da er det tryggere å være investert i mindre, norske sparebanker, hvor det er lettere å forstå hva som foregår og hvordan de tjener penger. En bank som Sparebanken Øst er i større grad eksponert mot tradisjonell, gammeldags bankdrift. Selskapet er enklere å forstå sammenlignet med hva som skjer i Bank of China.

Aker solgte jeg fordi jeg mener det finnes andre, mer attraktive investeringer. Aker er utenfor min investeringsfilosofi. I en konsentrert portefølje burde man unngå stor eksponering mot sykliske bransjer. Har man en konsentrert portefølje, ønsker man stabilitet og forutsigbarhet. Aker er, i mine øyne, i for stor grad eksponert mot svingningene i oljebransjen.

Gjensidige liker jeg fortsatt godt, men etter at jeg var med fra børsintroduksjon, så var det på tide å ta gevinst, da selskapet ser dyrt ut i mine øyne. Jeg holder på med en analyse av Gjensidige og etter denne ønsket jeg å selge selskapet. De er et kvalitetsselskap, men med en P/E på over 20, basert på normalisert inntjening, så finnes det bedre alternativer. Samtidig har jeg Progressive i porteføljen, som er billigere og per dags dato utgjør en bedre langsiktig investering innen forsikring. Faller Gjensidige, så vil jeg vurdere selskapet på nytt. Det oppfyller mange av de kriteriene jeg har for en fornuftig, langsiktig investering.  Til syvende og sist er det snakk om pris og alternativ avkastning. Gjensidige er på min watch-list.

Johnson & Johnson solgte jeg også med en fin gevinst, etter å ha eid selskapet i 4 år. De har hatt en fin utvikling, men jeg mener det finnes bedre investeringer.

Disse selskapene går ut, mens jeg har økt i eierandelen i Progressive og kjøpt et nytt selskap til porteføljen, nemlig Babcock & Wilcox. Sistnevnte utgjør 28 % av min portefølje. Dette gjør at porteføljen min i dag består av følgende selskaper:

• Babcock & Wilcox (28 %)
• John Wiley & Sons (23 %)
• Progressive (21 %)
• Sparebanken Øst (9 %)
• Microsoft (8 %)
• Weight Watchers (7 %)
• Wilhelm Wilhelmsen (4 %)

Tre selskaper utgjør over 70 % av porteføljen min. Selskapene er Progressive, Babcock & Wilcox og John Wiley & Sons. Det har ikke alltid vært slik, men personlig føler jeg meg veldig komfortabel med denne konsentrasjonen av porteføljen. Det er selskaper jeg kjenner godt. Jeg har mål om å ha en portefølje bestående av rundt 8 selskaper, og i hvert fall ikke mer enn 10.  Nå har jeg imidlertid over 70 % av porteføljen i 3 selskaper. Mange vil nok mene at det motsatte er det riktige og hevde jeg tar for stor risiko. Slik konsentrasjon strider med finansiell teori, som sier at man skal diversifisere. Min innvending er imidlertid at suksessfulle investorer ofte har et fokusert eierskap. Det er bedre å kjenne sine investeringer godt og vite hva som er risikoen mot de ulike selskapene, enn å ha for stor spredning i porteføljen.

Hvorfor fokusert eierskap?

Warren Buffett var besatt av rentes rente. Han ønsket å forvalte formuen sin med høyest mulig rentes rente. Dette kan nok forklare en del av hans fokuserte eierskap. På et tidspunkt satte Warren Buffett omtrent 75 % av porteføljen sin i bilforsikringsselskapet GEICO. Læremesteren, Benjamin Graham, ville aldri gjort dette – det var, i hans øyne, å ta for høy risiko. Forskjellen mellom Buffett og Graham var imidlertid at Buffett var besatt av å få sin formue til å vokse raskest mulig – han ville bli rik. Graham var derimot fornøyd med å skape akseptabel avkastning på sin forvaltningskapital, uten for høy risiko, for så å utbetale  avkastningen til partnerne som utbytte etter årets slutt. Buffett utmerker seg derfor ved at han tok store posisjoner i kvalitetsselskaper som hadde gode fremtidsutsikter. Han var villig til å gjøre store bets på selskaper som hadde klare kvaliteter, fordi det var slik han ville oppnå sterkest effekt av rentes rente på sin formue.

Eier man aksjer i et kvalitetsselskap som prises billig eller fornuftig så ser jeg ingen problemer med å putte en stor del av porteføljen i et slik selskap. Man vil da få minst mulig risiko og samtidig god avkastning. For et kvalitetsselskap vil tid forsterke effekten av rentes rente. Tid blir det samme for et selskap, som for en god vin – tiden gjør bare investeringen bedre. Ønsket om å maksimere effekten av rentes rente og den økte størrelsen på forvaltningskapitalen var viktig for at Buffett gikk bort fra den tradisjonelle, verditilnærmingen, basert på cigar butts, til å investere i fantastiske selskaper til fornuftige priser. En viktig årsak til dette var at han møtte sin forretningspartner, Charlie Munger. Et veiskille var da Buffett kjøpte See’s Candies, til en høy pris basert på bokførte verdier (P/B). See’s Candies er et selskap basert i California, som ved hjelp av lite kapital klarte å øke salget av sjokolade hvert eneste år. Dette ble en solid investering. Utfordringen for selskaper som nyter høye marginer, høy avkastning på egenkapitalen og gode fremtidsutsikter, er at de har en tendens til å tiltrekke seg ny konkurranse. Det hjelper imidlertid å være i en god bransje. Selskapet kan ha en fordel ovenfor forbrukerne ved at de har prismakt. Fantastiske selskaper har en tendens til å ha en slik prismakt. See’s Candies hadde en slik fordel, ved at de kunne øke prisene uten at det påvirket salget. De har en varig konkurransefordel.

Hvorfor skal man putte penger i sin 20. beste ide, når man har en bedre ide som gir lavere risiko og større potensiale for avkastning? Jeg har kommet til den erkjennelse av at jeg føler meg mer komfortabel med å sette mest mulig penger i de selskapene jeg har størst tro på for fremtidig avkastning. Jeg hadde mindre kontroll over de individuelle selskapene da jeg hadde 14 aksjer i porteføljen, enn nå som jeg har 7. Ved å ha rundt 8 selskaper, så oppnår man samtidig mye av gevinsten ved å diversifisere, og man reduserer kraftig den systemiske risikoen som er i markedet. Jeg føler meg derfor komfortabel med å investere så mye som 25 % av min portefølje i et selskap, når jeg mener det oppfyller mine kriterier.

Gradvis har det forekommet en strategiendring. Den har både vært ønsket, men den har også gått gradvis og naturlig. Ved å ha en konsentrert portefølje er jeg mer selektiv i utvelgelsen av mine aksjer som tas inn i porteføljen. Jeg blir mer kresen. Jeg jobber mer med utvelgelsen av selskaper enn jeg gjorde tidligere. Ved å ha en konsentrert portefølje trenger jeg kun å finne 1-2 virkelig gode ideer i året, hvilket jeg finner motiverende. Det har medført at selskaper jeg eide tidligere, ikke lenger tilfredsstiller de kravene jeg setter til mine investeringer.

Har man færre investeringer, ned mot 8, så krever dette i mine øyne større forutsigbarhet i inntjening, avkastning på egenkapital og vekst. Warren Buffett snakker om predictability. Du vil antakeligvis aldri se Warren Buffett investere i shipping. Til det er bransjen for usikker og produktøkonomien til bransjen er ikke tilstrekkelig god nok. Noen bransjer er mer lønnsomme enn andre. For å gjøre en sikker investering på 3-5- 10 år, så er man avhengig av at selskapet leverer konsistent, over gjennomsnittlig forutsigbar inntjening. Dette er en viktig forutsetning for å kunne ha en konsentrert portefølje. For eksempel, så burde man kanskje ikke ha oljerelaterte selskaper i en slik portefølje, fordi inntjeningen er for syklisk. Dette medfører en selektiv tilnærming til aksjeplukkingen. Det er nødvendig at selskapet har et holdbart konkurransefortrinn, som gjør det mulig å eie selskaper over flere år. I slike selskaper vil tiden være din venn. Problemet er at de er vanskelig å finne. Særlig på en råvaredominert børs, som den norske. Er man imidlertid villig tiil å være tålmodig og selektiv, så tror jeg en konsentrert portefølje med kvalitetsselskaper kjøpt til en fornuftig pris, både vil slå markedet, samtidig som det vil gi deg en god portefølje i nedgangstider.

For meg innebærer dette også at jeg, som regel, alltid er investert i markedet. Det meste av avkastningen i aksjemarkedet skjer i løpet av noen få dager. Som langsiktig investor lønner det seg derfor å være fullt investert. Et annet viktig moment er at det er vanskelig å time markedet. Svært få klarer det. Jeg bryr meg veldig lite om hvilken retning børsen går i. Jeg fokuserer på å finne kvalitetsselskaper til en fornuftig pris. Klarer jeg ikke dette, så holder jeg kontanter til jeg finner gode ideer. For meg er dette enklere å håndtere psykologisk også, fordi det får meg til å fokusere på selskapsspesifikk risiko fremfor å byr meg om det jeg kaller støy.

Invester som du sparer til pensjon

Invester som om du sparer til pensjon, eller i hvert fall med en tidshorisont på 10 år. Slik jeg tenker om min egen portefølje, så har jeg et mål om at den skal være på et visst nivå om 10 år, som krever en viss årlig avkastning. Jeg har et absolutt avkastningsmål, i stedet for å sammenligne meg med en indeks. Dette krever disiplin, men fungerer også som motivasjon. Dette gjør at jeg er mindre opptatt av markedssvingninger. Jeg er nettokjøper av aksjer, derfor ser jeg på lavere priser som ønskelig. Da får jeg flere aksjer til en billigere penge. På denne måten snur man tankegangen. Det blir lettere å håndtere nedgang. Om Oslo Børs står i 600 eller 500 blir derfor irrelevant. Fond må i mye større grad fokusere på kortsiktig avkastning. Du som individuell investor trenger ikke det.

Ikke bli grådig – fokuser på kvalitetsselskaper

Mange som går inn i aksjemarkedet har ønske om å bli rike over natten, de vil ha 50 % avkastning i året eller mer. Men det er utrolig vanskelig. Fokuser heller på å oppnå akseptabel avkastning ved å investere i kvalitetsselskaper. Er man helt i startgropen med å investere og har 10. 000 – 20. 000 kroner ville jeg kjøpt ett kvalitetsselskap. Jeg ville personlig vært mer komfortabel med ett solid selskap, enn flere usikre selskaper. Første bud er uansett å beskytte sin forvaltningskapital.

Ikke forhast deg med å kjøpe

Er du ny i aksjemarkedet er det lett å forhaste seg. I det første året kan det være nyttig å kun kjøpe en aksje. Jeg tenker at det holder med å finne ett eller to selskaper i året. Det tvinger deg til å sammenligne investeringsideer og mulige kandidater. Det sparer deg for å tape penger ved kjøp av feil selskap. Ikke bry deg om at du ikke har penger som ikke jobber for deg, det vil komme hvis du finner et solid selskap til en fornuftig pris.

Investeringer er en læringsprosess

Investeringer er en intellektuelt utfordrende aktivitet og man får innsikt i mye forskjellig. Inaktivitet er ikke nødvendigvis et onde, det er en del av analyseprosessen. Gode investorer vil gjøre grundig analyse uten impulsiviteten til å kjøpe en aksje. Investeringer i aksjer handler om å lære selskaper, konkurrenter og den industrien disse selskapene opererer i. Tålmodighet er et sentralt element her. Selv om du ser på et selskap så betyr ikke dette at du må kjøpe det. Analyser flere ideer enn du faktisk kjøper. På denne måten utvider man sin kompetanse om ulike industrier og bransjer. Ofte kan man gjøre analyser av et selskap, så finner man ut at selskapet er for dyrt. Men innen noen år, kan det skje noe med prisen, som gjør at selskapet blir attraktivt. Det kan gi muligheter for gode investeringer. Det betyr, gjør man grundige analyser av et selskap og selskapet har forutsigbarhet, så forsvinner ikke kunnskapen om dette selskapet. Fokuser derfor på å øke kunnskapsområdet ditt.

Skriv ned tankene dine om selskapet

Skriv ned tankene dine. Når du leser årsrapporter – sitt ned med kalkulator, penn og notatblokk. Da kan du gjøre beregninger, notere viktige poenger, stille spørsmål osv. På denne måten tar du aktivt handling når du leser rapporten. Still spørsmål, og skriv ned svaret og hvordan du har analysert spørsmålet. Å stille spørsmål er en god måte å analysere et selskap på. Av personlig erfaring har man mye større utvikling når man faktisk skriver ned tankene sine om et selskap og verdivurderer det på eget grunnlag.

Oppsummering

Det viktigste med porteføljestyring for den langsiktige investor, er å ha kontroll på de investeringene man har gjort og at man er komfortabel med disse. Ved å ha rundt 8-10 selskaper i porteføljen, så oppnår man tilstrekkelig diversifisering til at man reduserer systemisk risiko, samtidig som man kan ha et fokusert eierskap i gode selskaper som man kjenner godt. Dette medfører at man kun trenger å finne 1-2 virkelig gode ideer i året.