Jeg har akkurat vært i Hellas på «kapitalistisk frivillig arbeid» (med andre ord, på ferie og sløser penger). Nærmere bestemt befant jeg meg på Kreta sammen med drøyt 600 000 innbyggere.

Det er skrevet mange artikler om den greske økonomien. Tidligere i sommer ble utsikter, forventninger og analyser flittig delt, og vi snakket kanskje mer om den greske økonomien enn været. Blir dette enda et innlegg i en nå litt svalere debatt?

Mmmnnnnjaaa

Det kommer absolutt til å handle om den greske økonomien, men i et perspektiv som interesserer meg mest. Hva tenker grekerne om dette? Hvordan ser de på fremtiden og det som har hendt?

Av alle disse 600 000 innbyggerne ville jeg finne minst én jeg kunne snakke med om penger og gresk økonomi.

Med nysgjerrighet og naivitet som drivkraft begir jeg meg ut på jakt.

Jeg oppdager raskt at språket vil bli en barriere. De første grekerne jeg møter på har engelskkunnskaper som holder til å beskrive været eller å spørre om jeg vil betale med kort eller kontant. Mine språkkunnskaper i gresk er, ikke overraskende, lik null.

Det er nettopp når spørsmålet om kort eller kontant kommer opp, at jeg merker den første spenningen.

Bare for sikkerhetsskyld stiller jeg noen ganger spørsmålet «Tar dere kort?» før jeg kaster meg over varene i butikken. Svaret er alltid det samme. «Yes, of course, why wouldn’t we?!», sier de med en passiv-aggressiv tone.

Man trenger ikke mye EQ (emosjonell intelligens) for å høre irritasjonen og hardheten i stemmen når de svarer. Jeg blir nysgjerrig. Er dette et sårt emne? Grekere og penger?

Hva skjer med menneskene i Hellas?

Først treffer jeg en norsk dame som flyttet til Hellas for mange år siden. Hun jobber i en av butikkene langs hovedgaten der jeg bor. Hun forteller at krisen har vært mest merkbar på de større stedene.

«Folk leter i søpla for å overleve. Det har også hendt at folk har begått selvmord», sier hun.

Hun sier at det merkes mindre på Kreta. Det er mindre konkurranse om jobbene her. Turistene har ikke blitt påvirket.

Jeg spør om Alexis Tsipras er populær, om folk har tillit til han?

– Ja visst, han bryr seg om folket og tenker ikke på å fø seg selv først. Det er heller ikke sant at grekere ikke vil betale skatt, som noen sier. Det vil vi, men vi har ikke samme system som i Skandinavia der vi vet at pengene kommer tilbake til oss i form av helsevern, for eksempel. Det er derfor folk heller beholder pengene selv for å kjøpe seg private helseforsikringer. Det er vanskelig. Jeg tjener 4 euro i timen.

Nå som vi har kommet inn på temaet «myter om grekere», fortsetter jeg i samme spor.

– Stemmer det at grekere pensjonerer seg tidligere? Så tidlig som 50?

– Nei! Folk jobber til de er 65. Noen går av med pensjon når de er 62, andre jobber til de er 67 eller til og med 80. Hellas er et av landene i Europa der det jobbes mest.

Jeg nikker i enighet og kommer på at jeg nettopp leste dette i en bok. Grekere jobber betydelig mer enn mange andre land. Likevel ligger de etter i effektiviseringen, og lykkes derfor ikke med å produsere like mye per arbeidstime.

Apropos effektivisering – i 2013 valgte Japan å legge 200 milliarder SEK i å utvikle og forbedre et robotsamfunn i løpet av en 10-årsperiode. Jeg bestemmer meg for å ikke spørre om Hellas planlegger å effektivisere seg, slik at de ikke trenger å jobbe så forbasket mye, ved å utvikle et robotsamfunn. Det føles som om de først og fremst trenger å få orden på andre viktigere ting, som økonomien og sosiale sikkerhetsnett.

En annen selger kommer inn i samtalen. Hun er fra Hellas og eier butikken vi er i.

– Det finnes telefonnumre man kan ringe for å få støtte. Folk har det ikke bra. De med utdannelse drar til andre land for å få jobb. 6000 leger har flyttet til Tyskland. Det er den egentlige krisen. At folk med utdannelse forsvinner.

Hun fortsetter med å fortelle at yngre og de med utdannelse har det lettere. «Hvis du er 50 år og mister jobben, da er det vanskelig å finne en ny».

Flere kunder begynner å komme inn i butikken og de må ta hånd om disse. Jeg takker for tiden deres og går ut på gaten igjen.

Etter ca. 15 ulidelige minutter i solen kommer jeg til en butikk som selger olivenolje og såper. Her kan man også kjøpe solfaktor, noe jeg trenger så jeg går inn og kjøper en.

Det er ikke så mange kunder i butikken så jeg prøver meg på å ta opp emnet Hellas og deres økonomi med butikkeieren som står bak kassa. Hun er middelaldrende og ser snill ut. På vei bort dit tenker jeg på hvordan jeg skal åpne samtalen. Skal jeg først snakke om noe litt enklere, skape kontakt, for så å gå inn på det mer alvorlige?

Jeg spør om hun kommer fra Kreta. Hun smiler og svarer ja.

– Hvilket land kommer du fra?

– Sverige.

– Hva slags vær har dere nå, fortsetter hun.

Jeg svarer at vi har ca. 22 grader. Hun sier at det er vel ok. Ikke så farlig. Jeg svarer at det er så varmt vi får det på sommeren. Det blir ikke mer sommer enn det.

Jeg fortsetter med å si at vi har lest mye om den greske økonomien i svenske nyheter. Hvordan er det i Hellas nå? Jeg velger med vilje et åpent og litt uklart spørsmål.

– Det er ikke så bra, men alle gjør sitt beste. Vi kjemper på.

– Hva må forandres i politikken for at det skal bli bedre tror du?

Vi må få flere unge inn i politikken. Som tenker annerledes. Som kan tenke nytt.

Hun fortsetter å fortelle at unge ikke får jobb og flytter utenlands. Likevel trenger de unge med utdannelse som blir i landet. Sønnen hennes studerer på universitetet og vil prøve å få jobb i Hellas, men får han ikke det må han også flytte.

Hun ser urolig ut.

Jeg får dårlig samvittighet for å ha tatt opp emnet som unektelig vekker sterke følelser hos henne. Jeg er stille en stund for å se om hun fortsetter på temaet eller vil avslutte samtalen.

Hun fortsetter og forteller at de må tenke annerledes. Jeg spør hvem hun refererer til når hun sier dem.

– EU.

– Hvordan må de tenke annerledes?

Hun sier at det er et vanskelig spørsmål.

Jeg vet ikke om det er språkbarrieren som gjør det vanskelig å gå dypere inn i temaet, eller om hun selv ikke vet. Jeg får i hvert fall ikke noe svar på spørsmålet.

Hun fortsetter, «de vil at vi skal betale, men vi kan ikke betale. Vi har ikke penger til det. Vi tjerner 400 euro i måneden. Å leie lokalene til denne butikken koster 1000 euro i året. Hvordan skal jeg kunne betale noe annet?»

– Du mener som skatt og sånn?

– Ja, og ikke bare det. Elektrisitet og andre avgifter. Vi jobber hver dag og tjener 400 euro i måneden.

Man betaler ca. 23 % skatt i Hellas. Et siffer som oppfattes som høyt. I følge sjefene på hotellet der jeg bor er problemet at skattene stiger, men alt annet, som lønn og priser, forblir det samme. «Det gjør det vanskeligere for folk å overleve, ikke direkte overleve, men vanskeligere å klare seg, hvis du skjønner?»

Tilbake til butikkeieren bak kassa.

– Hva synes du om Alexis, statsministeren?

– Han er ung. Og det er bra. Han tenker ikke bare på seg selv. Hellas har hatt problemer i over 30 år. De har visst om det lenge, men vi, folket, har ikke visst om det. At det var så ille. De tar feil beslutninger. De tenker ikke på oss grekere.

Jeg forteller at jeg har hørt at krisen har drevet folk til selvmord og spør om det virkelig stemmer.

En ny kunde kommer til kassa for å betale for en vare og samtalen vår avbrytes. Jeg stiller meg ved siden av kassa og venter utålmodig på at kunden skal bli ferdig og vi kan fortsette samtalen.

Til slutt blir hun ferdig og går ut av butikken.

– Syv tusen… 7000 har tatt livet av seg.

– Syv tusen? gjentar jeg.

Jeg kan umulig sjekke om det faktisk er 7000 eller om det er et siffer som endres når det sprer seg. Jeg Googler dette og finner flere artikler som beskriver en økning i antall selvmord og depresjoner i Hellas i løpet av krisen. En artikkel beskriver for eksempel en økning av selvmord med 35 %.

Penger er ikke bare penger. Det er så mye mer, som frihet og selvstendighet. En ny forskningsstudie viser en sammenheng mellom penger og velstand. Mer penger i kassa gjorde folk gladere og de hadde det bedre. Sammenhengen er ikke lineær og store summer med penger gjør ikke folk ekstra lykkelige. Likevel kan vi ikke fornekte at det er en sammenheng mellom hvordan man har det og egen økonomi.

I Nederland begynner de på en forskningsstudie på Utrecht universitetet der de undersøker hva som skjer hvis man gir folk penger uten at de trenger å jobbe for det – en slags medborgerlønn. Vi får vente på resultatet.

Jeg går tilbake mot hotellet. Solens brennende stråler plager meg igjen. 22 grader på sommeren er kanskje ikke så dumt alt tatt i betraktning.

Vel tilbake på hotellet går jeg til bassengområdet som byr på en sterk lukt av sololje og bleke svensker som panikksoler seg som om hudkreft aldri hadde eksistert.

Godt plassert i solstolen klarer jeg ikke la være å kjenne på en sorg og tenker; hva har denne krisen egentlig kostet, ikke bare økonomisk, men også i menneskelige tragedier?

Elin Helander

Twitter @ElinHelander