Richard Paulsen
Mobiloperatøren ICE melder i dag at de kansellerer sin storemisjon og påfølgende børsnotering. Selskapet skriver i en børsmelding at det svake sentimentet i aksjemarkedet gjør at de ikke oppnår ønsket prisintervall på transaksjonen. Emisjonsvinduet på Oslo Børs har vært åpent i 2.5 år etter forrige bunn i oljeprisen, men nå ser det ut til å lukke seg igjen.
I et godt marked tegner investorene aksjer i nyemisjoner. De vet at historien er på deres side. Når et selskap selger en stor mengde aksjer, er det en god mulighet for å kjøpe volum på et fastsatt nivå. Det er vanskeligere på børsen. Klarer meglerne og selskapet å skape interesse for noteringen, vil du som fondsinvestor kunne tegne aksjer for 50-100 millioner i ett klipp, for deretter å se at aksjen stiger på noteringsdagen da volumet er mindre. Er du så heldig at selskapet som henter penger blir notert på en kjent indeks, vil indeksfond måtte tegne seg etter sin andel for å opprettholde indekslikevekt. Får de ikke tildeling, blir de tvunget til å kjøpe aksjer i markedet. Alt er vel i et bullmarked.
I et svakt marked derimot, krever investoren rabatt for å tegne seg i en emisjon. De skal ha betalt for å påta seg risikoen det medfølger at de 1. ikke kommer seg ut 2. aksjen faller den første perioden. I ICE sitt tilfelle ville investorene ha såpass stor prisrabatt at de trakk hele dealen fra markedet.
Hvor er dette et dårlig tegn for markedet og den kommende perioden?
Den eneste referanseprisen “investment bankers” kan bruke for å overtale selskaper til å hente penger eller børsnotere seg, er siste deal de gjorde eller siste deal i samme segment. At en så stor deal feiler, blir derfor et “bad omen” for hele markedet. Det er tryggere å utsette børsnoteringen på ubestemt tid, enn å drite seg ut de nærmeste månedene.
